Lofoten Krigsminnemuseum

En demning av følelser brøt løs og folk var fra seg i denne lykkerusens tid. "Stengt pga. glede" sto det på en butikkdør!

Men selv om jubelen sto i taket, så måtte man være forsiktig. Over 350 000 tyske soldater sto fremdeles fullt utrustet i landet og var tungt bevæpnet sammenlignet med Milorg.

I tillegg kom ca. 10 000 NS og frontkjempere, hvorav sistnevnte hadde fronterfaring fra østfronten. Men det gikk etter forholdene utrolig bra. Det ble ingen regulære kamper.

Tyskerne og deres Wehrmacht kapitulerte betingelseløst til en fåtallig alliert militærdelegasjon som var støttet av et sparsomt bevæpnet Milorg. At dette var mulig var nok at den tyske disiplinen satt dypt i ryggraden på soldatene samt at mange av dem var lei av krigen og var bare glad for at det hele var over.

De tyske soldatene som var stasjonert på festningsanleggene på Svinøya i Svolvær, sang når de for siste gang marsjerte bort fra stillingene som de hadde bygget på omtrent natt og dag. Uoppfordret begynte de også og meisle ned store betongsperringer som var satt opp flere plasser i Svolvær.

Når hornmusikken, som noen påsto spilte som gal dag og natt, passerte så stoppet man arbeidet for ikke å forstyrre. Man er da høflig. Fredsrusen varte i noen uker mens tyskerne arbeidet med å fjerne miner rundt omkring. Et farlig arbeide. En ble drept i Svolvær og en i Kabelvåg. Når man var ferdig måtte de tyske pionerene (ing.troppene) gå arm i arm over feltene for å forsikre seg om at alt var tatt opp.

En annen tysk soldat ble drept da man skulle brenne opp noe
flammekasterolje samt krutt i Nybyen. Det hele eksploderte med en
forferdelig kraft og trykte inn veggen på en sykebrakke med den følge at den tyske sykepasseren ble drept. Vindusruter 800 m unna ble trykket inn.

Ellers ga tyskerne fra seg nøklene til det tyske brennevinslageret med noe skadefrohet for øye. Men det gikk bedre enn mange av tyskerne hadde håpet (og en del av oss hadde fryktet..) I Kabelvåg var man mer "kjip"på det for der grov herrefolket ned hele stasen. Det ble først funnet sommeren 2001 da en kar skulle bygge garasje. Da kom flere hundre flasker for dagen.

Natt til 17. mai hadde tyskerne en veldig fest for nå skulle de forlate Svolvær med det gamle panserskipet Tordenskjold. Bl.a. var der et ubåtmannskap som ikke var lett å hanskes med for Hjemmefronten. Man var derfor sjeleglad at man var kvitt spetaklet med dem når ca. 180 mann stevnet ut havna og var på vei til fangeleir i Bogen.

Men der tok en gledene på forskudd. Tordenskjold klarte selvfølgelig det mesterstykke å gå på grunn 10 km utenfor Svolvær, og midt under 17. mai kom hele gjengen tilbake. Det var ikke populært noe de slukkøret forsto. Og det tok ikke mange dagene før de var på plass i sine nye omgivelser i Bogen.

Det møysommelige arbeidet med å gjenreise det krigsrammede Norge kunne begynne. Mange hadde kanskje i gledesdagene trodd at nå skulle butikkene fylles med varer og "vipps" så skulle den grå verden med rasjoneringskort være historie. Slik gikk det nok ikke.

Til det var Europa for ødelagt. Det var fortsatt like mye mangel på saker og ting. Det siste rasjoneringskortet forsvant ikke før i 1953-54. Men det var jobbetid etter krigen. Du kunne arbeide så lenge du ville. Rørleggerne i Bodø hadde gullalder. Kjørte tysk BMW motorsykkel med sidevogn hvor rør og deler stakk opp alle vegne.

En hadde fått tak i noen "pepp-piller" som de tyske flygerne
brukte på slutten av krigen for å trenge mindre søvn. Med hjelp at disse kunne man arbeide doble skift… Men, det gikk bare i knapt et år, da ble han svimmel.

  FRIGJØRINGEN

  FORTSETTELSE
  se VITE MER